Jeg kunne ha vært fotograf. Jeg ville utvilsomt ha trivdes som fotojournalist eller reportasjefotograf. Som for mange andre begynte det da jeg fikk mitt første kamera.
Onkel Kåre, ivrig amatørfotograf, forærte meg et speilreflekskamera da jeg var 14 år. Jeg var ekstatisk i alle retninger.
Dette falt sammen med at skolen tilbød foto som valgfag.
Dermed lærte jeg mye av det tekniske samtidig som jeg utforsket eget kamera. Jeg lærte også betydningen av begrepet «learning by doing».
Mørkerom
Jeg forsto at det handlet om å se. Å fotografere er å male med lys, men er vel å mye å male med øynene. Blå bildeblikk og visuelle affærer i dype mørkeromskroker fulgte.
Jeg drakk fremkallervæske med øynene. Jeg var fix. Den velkjente spenningen ved å se motivet tre fram på fotopapiret var der.
Så kom videregående og bøkene. Først da jeg sammen med tre medsammensvorne la ut på togturné i Europa etter russetida, kom fotogløden fram igjen.
Nye økter i mørkerom fulgte deretter, nå på Skjeberg folkehøyskole, og verden var svart/hvit. Jeg var dog nysgjerrig på dias, og kjøpte lysbildeframviser. Transparent film stilte krav til presisjon, men ga nærende resultater.
Fargeglede
I 1994, på ny interrailtur, ble jeg omvendt til fargeentusiast. På dias. Fargekraften hadde tyngde. Det var på tide å gå et steg opp. Nytt kamera ble innkjøpt.
I årene som kom ble mange reiseinntrykk lagret i sølv. Spesielt ble jeg gira av latinamerikansk fargeglede. I Bolivia og Peru strålte det på gatehjørnene.
Julefeiring i Praha ga uforglemmelige motiver. Smilene mellom hordene av backpackere i Thailand ble fanget. Jeg gikk over til Canon. Tross dette hyggelige skiftet lot forvandlingen av Øst-Europa seg knapt feste til film. Mye hadde skjedd på 90-tallet.
Likevel vibrerte komposisjonsmuskelen av invasjonsbildene til tsjekkiske Josef Koudelka og krigsbildene til James Nachtwey. Og adrenalinet bruste av Steve McCurrys fargemagi.
Frossentid
Øyeblikkene var og er der, det handler om å fange dem. Stoppe klokka, fryse tida, mikrotid, miniminutter. Også her på berget, i vante omgivelser, er de der. Stundene.
I dag bruker jeg det digitale speilreflekskameraet Canon 5D; et stort verktøy med fullformatbrikke som i sin erstattet min aldrende, men fullt brukbare 10D. Jeg bruker også et speilløst kamera fra Fujifilm med tilhørende superoptikk og følgelig strålende billedkvalitet. Jeg er heller ikke fremmed for å bruke mobiltelefonen som gatekamera.
Digitaldriftens sentrale greie er den momentane responsen, feedbacken ved å se resultatet med en gang.