Jeg tror ikke mennesket er skapt til å ligge på sofaen hjemme i stua til en hver tid. Og jeg tror ikke vi er skapt til å holde oss i det trygge nærmiljøet hele tida.

Jeg forstår ikke mennesker som ikke ser utover – til andre miljøer, andre folkeslag, andre skikker og andre måter å gjøre tingene på. Jeg tror det er sunt å utvide horisonten på denne måten. Spesielt nordmenn har godt av dette, siden vi er styrtrike enstøinger som bor alene i utkanten av verden.

Tidlig start

Jeg har i grunnen reist mye siden jeg var gutt. Det begynte med langrenn i 10 – 11-årsalderen.

Da humpet vi avgårde i busser og biler uten støtdempere, dopet på skismurningsfjerner og gass fra smøreseansen kvelden i forveien. Brunosten smeltet i matboksene våre samvittighetsfulle mødre hadde utstyrt oss med.

Norsk sikringskost var ikke alt toppidrettsutøvere som oss måtte ha. Godteri hørte også med. Et høydepunkt var nemlig å stoppe på kiosken på Vollan. Der provianterte vi med smågodt bristeferdig av e-stoffer, og lesket oss med svært sukkerholdig brus.

Før konkurransene.

Skiturer

En ting sitter tatovert inn i hjernebarken for evig og alltid: Den klassiske matretten etter langrenn var lapskaus – servert på ydmyke papptallerkener i nordnorske gymsaler. Lukten av tung, salt lapskaus har forfulgt meg siden. Lapskaus blir aldri yndlingsretten min.

Treningssamlinger var en sentral del av reisevirksomheten, spesielt om høsten. Det var morsomt, sosialt og innebar spennende overnattinger på nye steder. I de første årene var det langrennssamlinger det handlet om. Da ble vi innkvartert på skoler fra 60-tallet, rullet ut nyinnkjøpte soveposer og hentet frem nyervervet treningstøy. Det var tid for sprettende skigang, kalvinismens fysiske metafor, sprett, så skal du få lov til å sprette en gang til opp den samme bakken. Og snart spratt vi som små arktiske lyn opp frosne lysløypestigninger i mild konkurrranse med andre om å få æren av å være den første til å begynne på nytt.

Gjennom rolige langturer på søndagene bedrev vi arbeidsetikkens andre sentrale øvelse: Utholdenhetstrening.

Bussherdet

Etter hvert ble det også skiskyting, fotball og særlig orientering. Det innebar lange ferder langs mange av Nord-Norges svært dryge veistrekninger.

Å løpe o-løp i Nordreisa betød fire – fem timer i bil tur / retur våre hjem i utkanten av Tromsø kommune. Det samme måtte til for å gå på ski på Senja. Inn en fjord, ut en fjord, et samvirkelag her, en bensinstasjon der.

Jeg husker også en busstur til Kirkenes for å gå NNM på ski. 90 mil ble det i en buss full av ungdommer. Dårlige støtdempere og humpete veier ga rumpesmerter for alltid. En annen gang kjørte vi bil til Hattfjelldal sør i Nordland for å gå NNM i skiskyting. En rask biltur til NNM i orientering i Mosjøen måtte også til.

Men langt? Aldri kan jeg huske at det var langt å kjøre, selv om dette kanskje er blitt borte fra min menneskelige harddisk gjennom årenes løp. Langt var det nok for imponerende velvillige voksne som satt bak rattet, som burde hatt medaljer og lønn for innsatsen. Kulturarbeidere var de. Ingen tvil.

Men i våre ungdommelige hoder, preget av konkurransenes kilende forventninger, var det aldri langsomt eller langtekkelig.

Sosial trening

Det gode miljøet innen orientering og skiskyting var selvsagt en nøkkel. Å møte likesinnede av begge kjønn var spennende og god sosial trening for gudsord som oss. Da gjorde det ikke noe at vi sov på liggeunderlag på grønne klasseromsgulv, mens kritt og svamper fløy veggimellom og skolekartene rullet opp og ned langs veggene – alt akkompagnert av skrålende og fnisende pubertetsstemmer.

Flaggene vaiet.

Sjenert kunne man ikke være på slike turer. Man måtte tåle mennesker tett innpå seg. Man måtte omgås andre – enten man ville eller ikke.

Om sommeren bodde vi ofte privat, eventuelt i hytter eller telt. Da måtte vi lære oss å takle nakenhet i friluft. Dusj var og er ikke obligatorisk på orientering. Derfor skifter løperne klær uten blygsel – og ofte uten dekke – midt i folkemengden.

Rompetuba

Toalettarrangementene er en historie for seg selv. Samlingsplassene for o-løp hadde sjelden skikkelige toaletter. I stedet brukte og bruker man latriner – på militært vis. Det betyr at man gjør det man skal gjøre sittende på en trestamme over en etterhvert stinkende grøft i bakken. Man kan ikke være fisefin under slike forhold.

Jeg glemmer aldri et latrinebesøk under Jukola-stafetten i Finland. Der hadde jeg akkurat satt meg til rette på trestammen, og skulle bare lette en litt nervøs mage. Da kommer det inn en åpenbart stressa finne. Vill i øynene og mørkerød rundt ørene smøg han seg bort til trestammen. Han fikk ned buksa så fort at det ikke lot seg registrere med det blotte øye, og så lød et brak som dundret gjennom de finske skogene ned til Helsingsfors og over Østersjøen til Riga. Karen hadde så mye å eh, levere, at vi andre som satt og gjorde våre forretninger ble imponert. Jeg er ikke i tvil: Med rompa som tuba spilte han hele den finske nasjonalsangen der han satt i hockey.

Vi var på farta helg etter helg i mange år, og da venner man seg til å besøke nye steder og møte nye folk. Jeg er derfor ikke så overrasket over at jeg sliter med konstant reisefeber i dag.

Klasseturen til Rhodos i 1987 ble den første turen utenfor Norden for min del. Campingturer til Sverige og o-løp i Finland hadde det jo vært, men ingenting som innebar lange flyturer ut av landet. Turen var en stor opplevelse for et ungt tenåringshode, og økte nok reisetrangen.

Togminner

Da vi avsluttet tre gode år ved Kongsbakken videregående skole, var vi fire stykker som feiret det med å dra på Interrail. Vi dro rett fra skolebenken i Tromsø til moskeene i Istanbul.

Det var da den virkelige reisebasillen beit til. Jeg nøt følelsen av frihet, følelsen av å utforske, følelsen av finne frem, følelsen av å beherske fremmede miljøer.

Vi (en annen i reisefølget) ble ofre for utspekulerte tyver på toget mellom München og Istanbul, og måtte gå av i Beograd. Å komme til Øst-Europa like etter jernteppets fall var spesielt. Dette var før krigen på Balkan, og i ettertid er det lett å tenke på den ampre og anspente stemningen som rådet i byen.

V i svettet oss videre sørover i Europa, og holdt på å omkomme da vi måtte dele kupé med et eldre par hvorav mannen hadde nyrestein. Den noe strenge fruen nektet oss å åpne togvinduet. Det var 40 varmegrader ute. Etter en stund var det 40 grader også inne i kupeen.

Senere delte vi kupé med to polske smuglere, som vi diskuterte fotball med i flere timer. Livet var herlig, og klokka var ikke mer enn fire.

Senere på 90-tallet ble det flere Interrail-turer, og den første virkelige langturen til et annet kontinent.

Sambakomikk

Den første opplevelsen av noe, blir ofte viktig for folk. Slik ble det med mine tre måneder i Sør-Amerika i 1996.

Der danset jeg noe som skulle likne på samba mellom horer og feite turister på Copacabana-stranda i Rio, ble høydesyk på en bre i Bolivia og opplevde felleskap og felles humor på tvers av kulturelle grenser på barene i Cusco i Peru.

Vanskelig å glemme er også kyllingen jeg og reisekompanjong Frode fikk servert i landet. Den hadde små labber og luktet stramt. Kort tid etter skjønt vi at det var ‘guinea pig’ vi hadde bestilt. Menyen var skrevet på det lokale språket quechua, og da er det jo ikke så greit å se forskjell på kylling og marsvin.

Denne verdensdelen vil antagelig bety noe spesielt for meg og for Nina, ikke minst fordi vi møttes der for første gang.

Å reise er å komme hjem.