Way Out West i favorittbyen Gøteborg leverte varene – og det bebudede regnet kom ikke før festivaldagen (kvelden) nesten var over. Generelt svært god stemning – de kan det i Gøteborg. Selv om Johnny Marr kansellerte, ble det flere musikalske høydepunkter:
José Gonzales: Ah, kunne man synge som José. Hvilken stemmeprakt – omtrent som Cat Stevens, men med mer kraft – og kraft nok til å fylle en svært scene alene med gitar. Pluss for flotte coverversjoner av Massive Attacks «Teardrop» og Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart». Terningkast 5.
Stuzzi: En svært partyvennlig hybrid av latinamerikanske rytmer, funk, disco og allsangpop gjorde dette til en heidrundrende overraskelse! Eklektisk instrumentert musikk kombinert med uhøytidelige «tekster» om fruttimango og chilibanana fungerte uhyre godt, og responsen fra publikum var helt enorm. For et liv! Klare gåsehudtendenser! Stuzzi er booket til Bylarm i høst, og så spørs det om Oslo er klar for dette. Terningkast 5+.
Empress Of: Lorely Rodriguez, aka Empress Of, fra LA leverte proff og moderne R’n’B. Ikke min sjanger, men det fungerte relativt godt. Bedre låter ville gjort det enda bedre. Terningkast 3.
Snail Mail: Dette ble festivalens skuffelse. Lindsey Jordan og musikerne i bandet hennes virket trøtte og litt uinspirerte, i motsetning til i Oslo i fjor, da de var fulle av energi og spilleglede. Det tar åpenbart på å levere indierock til Tiktok-generasjonen. Terningkast 3.
Los Bitchos: Kontrasten til showet til Los Bitchos (bildet øverst) kunne knapt vært større. Denne jentegjengen, forøvrig fra Australia, Sverige, England og Uruguay, blåste rett og slett bakoversveis på oss. Forhåndsomtalen sa at det var «surf-rock” med en “retro-futuristic blend of Peruvian chica, Argentine cumbia, and Turkish psych”, og det er relativt presist. Til sammen ble det en musikalsk miks jeg aldri har hørt før, en slags multi-intrumentell surf-punk hjemmehørende et sted mellom El Paso, Istanbul, Montevideo og Tamanrasset. Alle stive og forsøksvis kule hipsterbookere i Oslo bør kjenne sin besøkelsestid og sporenstreks booke dette bandet. For dette er helt og fullstendig uimotståelig! Ståpels og sug i magen! Spør meg ikke, bryt meg bare ned! Terningkast 6.
Viagra Boys: Dette må være Sveriges eget Turbonegro. Den heltatoverte frontfiguren Sebastian Murphy har både både kroppsform og scenepersonlighet som minner ikke så rent lite om Hank von Helvete (RIP). Bandet balanserer på kanten mellom blodig rockealvor og satire. Jeg takler ikke humorrock, og da var det greit at dette ikke fremsto som altfor satirisk. Omtalen sier at dette er postpunk, men live låt det mer som en krysning av Idles og Turbonegro med saksofon – en stationrock et par knepp skitnere og mer testosteronpreget enn forventet. I utgangspunktet ikke helt min greie, men det fungerte ganske bra. Og for en mottakelse av publikum. Viagra Boys er åpenbart store i Sverige – det er ikke så ofte man ser 1000 mennesker i en moshpit, men slik var det her. Det tok relativt fullstendig av, og, ja, vi ble tildels revet med. Terningkast 4.
Sam Fender: Unge herr Fenders heartland-inspirerte rock ble bivånet sittende (gamle menn må hvile innimellom). På noen låter låt dette ikke så verst, for eksempel finfine «Alright», men i andre deler av forestillingen fremsto det som light-versjon av Bruce Springsteen som jammer med Ed Sheeran mens John Mellemcamp brenner Make America Great Again-caps i bakgrunnen. Men Sam bør droppe coverversjonen av Springsteens «Dancing In The Dark» – den holder bare ikke. Terningkast 3.
Boygenius: Så var det tid for supergruppa boygenius, som består av Phoebe Bridgers, Julien Baker og Lucy Dacus. Mengden unge damer under 25 blant publikum var voldsomt stor, og det er tydelig at unge damer trenger slike rollemodeller som dette. Leverte trioen? Ja, i høyeste grad. På en del låter rocka de opp sin americana-induserte poprock ganske solid, og tidvis låt det som Velvet Underground-inspirert gitarrock, tidvis som et punchy, men ytterst harmonidrevet Fleetwood Mac i Rumours-perioden. Og ved et par anledninger akustisk og svært vakker americana, spesielt i nydelige «Ketchum, ID» – ikke ulikt First Aid Kit. Svært, svært bra. Terningkast 5.
Håkan Hellström: Jeg har aldri helt skjønt den sterke fascinasjonen for Håkan – det blir litt for polert og lite rocka for meg. Men er det et sted man skal se ham, er det sammen med 40.000 andre i hans hjemby Gøteborg. Vi sto og gapte over den utrolige responsen fra publikum. Allsangen var tidvis total og øredøvende – å høre hovedpersonens stemme var vanskelig. En sterk opplevelse. Terningkast 5.
