Øya 2023 (torsdag): Det var oppholdsvær, litt sol, kaldt øl og brede smil på Øyafestivalen i går. Også musikalsk ble det en god dag:
Tigerstate: Sløy pulemusikk? Neida, dette viste seg å være en feiende flott sjangermiks som svingte solid live.
Like deler psycho-bossanova, poppa jazz, rytmisk world music (Afrika) og finfine låter. Dagens positive overraskelse. Terningkast 5.
Special Interest: Definitivt for spesielt interesserte, men det var likevel fascinerende å se denne relativt kompromissløse og visuelt slående trioen levere sin industrielle elektropunk. De bør dog legge litt mer jobb i låtskrivingen. Terningkast 3.
Amyl and the Sniffers: Denne australske gjengen var hovedgrunnen til at det ble Øya-besøk også i år, og de skuffet ikke. Frontet av en ekstremt energisk punke-Barbie i vokalist Amy Taylors skikkelse leverte de høyoktan-streetpunkrock.
Det lot seg ikke gjøre å stå stille. De manglet kanskje litt på live-framføringen på et par av killer-låtene til at det blir toppkarakter. Terningkast 5.
Sløtface: Wow – her ble det bakoversveis! Jeg liker denne gjengens punkpop godt, men det blir kanskje litt vel polert på plate. Live var det langt fra polert.
Det tok av og vi kastet oss ut i moshpiten og, ja, dette gjorde noe med oss. Svette og lykkelige. Terningkast: 5 / 6.
Blur: For oss som var i 20-årene på 90-tallet er det sjelden feil å se store britpop-band. Men Blur tok det bokstavelig talt piano i begynnelsen; de anstrengte seg lite, de hadde scenetekke som melsekker og tempoet i låtene virket å være (for) lavt.
Etter 45 minutter tok de til fornuft og vi fikk flotte versjoner av Parklife, Girls & Boys, Country House, Beetlebum og nye The Narcissist. De kan når de gidder. Terningkast 4.
