Ett år siden forrige ble det endelig en tur på hytta, altså London. Forrige var byen noe pandemipreget – det var tendenser til dommedagsstemning – og da var det godt å se at byen var seg selv igjen nå. London is back.
Det var like mye folk, like trangt på t-banen, like mye kø, like mye mangfold og like mye å gjøre som det pleier å være. Og like trivelig. Det var fortsatt noe oppussing enkelte steder, men langt fra så mange tomme butikklokaler som sist.
Bøker
Nå ble det endelig et nytt besøk i den fenomenale bruktbokhandelen (for fagbøker) til London School of Economics, og det ble også en tur innom Waterstones svært omfangsrike bokhandel på campusen til University College London. Et flott knippe bøker ble innkjøpt.
Det ble ikke så mye plateshopping denne gangen; kanskje mest fordi vinyl er dyrt i London. De astronomiske husleiene samt svak krone gjør prisene høye, og det ble bare et par enheter.
Kule områder ble utforsket. Den ytterst sjarmerende Marylebone High Street ble besøkt, og der ble det en tur innom den sagnomsuste reisebokhandelen Daunt Books. Et tempel i staselige fysiske omgivelser.
X-faktor
Det ble en tur til Camden, som var folksomt og travelt, men like fullt verdt et besøk. Jeg var innom Spitalfields-området og Brick Lane, som har en helt klar X-faktor, tross solid gentrifisering de siste 15 årene.
Ellers ble det én kulturell opplevelse, nemlig teaterstykket «The Play That Goes Wrong», en komedie i Fawlty Towers-stil der alt som kan gå galt, går galt. Helt suverent. Gapskratt!
Legg så til shopping og generell flanering, mat fra Nandos og Pizza Pilgims og tida gikk som vanlig alt for fart. Tre netter og tre dager i London er selvsagt ikke nok. Må ha mer.
