Torsdag 30. november 2006:
Jeg må skryte av rikssynser Per Fugelli, som forfekter et menneske- og livssyn jeg kan like. Han er en lege som mener vi må tore å nyte livet litt mer enn vi gjør i dag. For noen uker siden sa han at søringene bør lære av nordlendingene og vår mer realistiske innstilling til livet. Det handler om helhet i livet, ikke asketisk-moralistisk selvplaging sprunget ut av den kalvinistiske vranglæren som har ridd deler av Europa i århundrer.
I dagens Aften forteller Fugelli at han bor i flerkulturelle Urtegata mellom Grønland og Tøyen i Oslo, et hjørnespark fra vår gamle leilighet. Han fnyser av at stedet skal være en ghetto, og langer ut mot det hvite penge-Norge:
«En ghetto er et sted der en bestemt folkegruppe bor isolert. Her er det motsatt. Hvis vi har en ghetto i Norge, må det være Holmenkollen. Der bor det en egen gruppe med hvite, kristne velstående folk som driver med arrangerte ekteskap. De beskyttes mot omverdenen av elektriske gjerder og vaktselskaper».
Fredag 24. november 2006:
Min gode venn Sindre er først ut i serien ‘vennelister’, som vil rulle på disse sidene fremover. Hans liste gjelder låtene som gir gode strømninger i hans indre. Han påpeker at rekkefølgen kan variere med dagsformen. Sindres liste over de ti beste feel good-låtene foreligger herved:
1) Sigvart Dagsland – De umulige
2) Europe – The Final Countdown
3) Odd Nordstoga – Kveldssong for deg og meg
4) Good Charlotte – We believe
5) Ravi & DJ Løv – Tsjeriåu
6) U2 – Beautiful Day
7) Kwela – Emlanjeni
8) Twizted – Afraid of Me
9) Sander – Vi tar det som det kommer
10) Genesis – Congo
Lørdag 18. november 2006:
Ingen bør egentlig bli overrasket over opsjonsavtalene til Telenor-Baksaas og toppsjefene i de andre halvstatlige selskapene. Slike avtaler finnes jo i alle store selskaper i næringslivet. Det som er mer oppsiktsvekkende er at Baksaas uttaler til VG at han ville gjort en dårligere jobb uten avtalen. Hørte vi riktig? Sa han virkelig det? Hvis han er sitert riktig, er dette meget oppsiktsvekkende. Hvis han hadde hatt samme lønnspakke som en småbedriftsleder, som også «har gått i front», ville han altså gjort en dårlig jobb.
Tirsdag 14. november 2006:
Tross billettkrøll etter at reisebyrået hadde klart det kunststykket å få slettet billettbestillingene våre, kom vi oss til London – dog med sild-i-tønne-selskapet Ryanair. Yo La Tengo-konserten var uten gåsehudøyeblikk, men kurant. De har gode drinker i London. De har som kjent fenomenale platesjapper for bruktmarkedet, og denne gangen ble funnene mange. 65 enheter musikk var med i sekken hjemover. Henning investerte i et liknende antall. Vi overvar storkampen Arsenal – Liverpool på flunkende nye Emirates stadion, og det var rett og slett uforglemmelig. FOR en stadion. State of the art, på godt norsk. Jeg er ikke mer blasert enn at det ga gåsehud når 60.000 gærne engelskmenn (og noen turister) lagde fest i Nord-London. Det gjorde heller ingenting at Gunners banket Liverpool 3 – 0. Rått! Rått! Rått!
Onsdag 8. november 2006:
TIL redda plassen, og blir å finne på øverste nivå også neste år. Jeg feirer dette og demokratenes valgseier i USA med å dra til London i morra sammen med Henning. Det blir plateshopping, annen shopping, fotball, øl og generell kos i verdens beste by.
Søndag 5. november 2006:
Jeg skulle egentlig overvære Babyshambles’ konsert på Rockefeller i dag, men måtte melde avbud på grunn av Vålerenga – TIL på Ullevål. Litt kjedelig det, men nå gjør det ingenting. Dopvrak Pete Doherty har nemlig – for 99. gang – avlyst en konsert i siste liten. For en fyr. Vi satser nå på at TIL berger plassen.
