Søndag 23. august 2009:
Hm – man er 38 år i dag. Kun to år igjen til jeg blir 40. En skremmende, men interessant utvikling.
Lørdag 22. august 2009:
Pogues-konserten forleden samt Øya-festivalen i forrige gjør det nødvendig å oppdatere lista over de beste konsertene man har opplevd. Studier og Noras ankomst har gjort at det har blitt få konserter i år, men de siste par ukene har det blitt omtrent 20 til sammen. Ikke dårlig. Pogues-seansen plasserer seg høyt på den nye lista:
1. Havalinas, Garage Oslo (2005).
2. The Pogues, Union Scene, Drammen (2009).
3. Bob Dylan, Norwegian Wood (1998).
4. Levellers, John Dee (2006).
5. REM, Oslo Spektrum (2005).
6. Yeasayer, Hove (2008).
7. Weld, Brygga, Tromsø (1993).
8. Vampire Weekend, Øya (2009).
9. Sigur Ros, Øya (2008).
10. New Pornographers, Øya (2002).
11. Hello Saferide, Øya (2009).
12. Big Bang, Rockefeller (2002).
13. Hidden Cameras, Roskilde (2005).
14. Jan Eggum, Dampen, Tromsø (1994).
15. New Pornographers, Cosmopolite (2007).
16. Dum Dum Boys, Boccaccio, Tromsø (1994).
17. Steve Wynn, Borti Natta, Tromsø (1993).
18. Norsk Utflukt, Smuget, (2002).
19. Grant Lee Philips, Blå (2003).
20. Motorpsycho, Øya (2002).
21. REM, Vallhall (2008).
22. Interpol, Blackpool (2007).
23. Bruce Springsteen, Valle Hovin (2008).
24. 16 Horsepower, Norwegian Wood (1998).
25. Apples In Stereo, John Dee, Oslo (2002).
26. Suede, Rockefeller (2003).
27. Hurra Torpedo, Kulturhuset, Tromsø (2006).
28. U2, Valle Hovin (2005).
29. Midnight Choir, Norwegian Wood (1998).
30. Bob Hund, Norwegian Wood (2002).
Fredag 21. august 2009:
Gårsdagens konsert med The Pogues – inkludert den levende og notorisk tørste legenden Shane MacGowan bak mikrofonen – i Drammen ble en heidundrende affære. Jeg kan ikke huske sist jeg rocka vilt i mølja foran scenen på en konsert (på 90-tallet en gang), men det gjorde jeg denne gangen – i to timer. Pogues fikk det til å ta fullstendig av på Union Scene! Shane MacGowan var som alltid noe bedugget, men sang som en gud og bandet var tight og samspilt og jeg hadde øl i håret og og dyvåt skjorte og sang med av full hals mens jeg nesten mistet buksa og flaggene vaiet. Det er noe med denne irske folkpunken som gjør den henimot uimotståelig. Vi fikk de fleste hitene unntatt Fairytale of New York. Jeg savnet også den irske hymnen The Wild Rover og kanskje en overraskelse eller to. Men for en konsert. Terningkast? En sekser (med et lite minus i parentes).
Settlista:
Streams of Whiskey
If I Should Fall From Grace With God
Broad Majestic Shannon
Turkish Song of the Damned
A Pair of Brown Eyes
Repeal Of The Licensing Laws
Cotton Fields
Greenland Whale Fisheries
Sayonara
Tuesday Morning
Kitty
Sunny Side of the Street
Body of an American
Lullaby of London
Thousands are Sailing
Dirty Old Town
Bottle of Smoke
Sickbed of Cuchulainn
Sally MacLennane
Rainy Night in Soho
Irish Rover
Poor Paddy
Fiesta
Mandag 17. august 2009:
Øyafestivalen var som alltid en trivelig affære med god stemning. Man føler seg hjemme der, med unntak av når streitingene kommer for å se Lily Allen og kidsa skal ha sin dose hiphop. Heldigvis er dette først og fremst ikke en festival for dem:) I år ble det servert Tuborg, ikke Ringnes, i ølbodene på Øya (o glede) og sola varmet nesten hele tida. Da det plaskregnet lørdag var jeg ikke der (det var planlagt). Slik var lyden av dem som spilte til dans:
Bon Iver: Dette var lyden av Øya-trollet som hadde stengt alle harmoniene inne i en sekk. Trollet kjempet og kjempet, og klarte å stikke seg ut av sekken med jevne mellomrom. Da var det glede i Middelalderparken, Men mesteparten av tida forble harmoniene i sekken. Terningkast: 3.
Vampire Weekend: Her bredte smilene seg raskt over forsamlingen. Amerikanernes afro-new wave fungerte knallgodt i sola over Øya. Dette er lyden av Talking Heads som spiller boule med Paul Simon (Graceland-perioden) mens en bestemt afrikansk mama klapser dem taktfast med flat hånd over kinnene. Skyhøy kvalitet. Årets konsert så langt. Terningkast: 6.
Band Of Horses: På fjorårets Hove-festival leverte denne gjengen en dorsk og noe livstrøtt forestilling. Denne gangen skuffet de ikke. De leverte sin americana med trøkk og nerve, og viste en gang for alle at musikken deres fungerer live. Terningkast: 5.
I Was A King: Et nytt og hyggelig bekjentskap. Norsk, til og med. Det låt som et noe ilskt Teenage Fanclub filtrert gjennom nordeuropeisk solskinn en indian summer-dag i slutten av september. Enkelte av låtene ble vel like, men det generelle inntrykket er lutter glede. Terningkast: 5.
Ungdomskulen: Lucifer og hans uekte oldemor liker dette bandet. I mine ører blir det sjangerblanding for sjangerblandingens skyld. De gjør det for å få kred. De er herved gjennomskuet. Enkelte kurante låter har de nok, men dette holder ikke mål. Terningkast: 3.
Tønes: Herr Tønes kunne nok levert varene ved pianoet på nå nedlagte Peacock i Tromsø. På Øya har han ingenting å gjøre. Tekstene er tidvis gode, men ellers engasjerer ikke dette. Terningkast: 2.
Wilco: Her var forventningene ganske store. Man har jo aldri opplevd Wilco live. Dessverre skuffet de litt. Det hele låt tett og ganske rocka, men gåsehuden uteble. Enkeltlåtene som engasjerer engasjerte ikke her. Dette var lyden av et band som ikke helt hadde dagen. Terningkast: 4.
Florence & The Machine: Anført av Florence Welch er dette virkelig godsaker: En akustisk gjengivelse av at Kate Bush lager barn med gjenferdet til Nick Cave à la 1986. Energi og substans. Høy X-faktor. Dog Days (Are Over) er et eksempel på at dette er noe vi kan like. Terningkast: 5.
Glasvegas: Dette orkesteret er kommet til perioden der de ikke lenger har kred. Dermed kan man ikke like dem. Dette er selvsagt noe tull. Her viste de at deres forholdsvis langsomme rock også fungerer på en scene. Trommisen er ikke den beste i verden og enkelte av låtene er småkjedelige, men dette var likevel et trivelig bekjentskap. Terningkast: 4.
Grizzly Bear: Delvis akustisk musikk fra skogene der de store bjørnene hersker. Det er utmerket i stua en mørk stearinlysaften i november. På en lys sommerkveld på Øya kom musikken ikke til sin rett. Det var også tydelig at toppkarakterene bandet har fått kanskje ikke er helt fortjent. Terningkast: 3.
Arctic Monkeys: Punkpop er trivelige saker. Jeg liker sjangeren. Arctic Monkeys har flere kvalitetstrudelutter. Flourescent Adolescence var den som fungerte best fra Enga-scenen denne aftenen. Generelt låt Arctic Monkeys tett og samspilt, men kanskje en smule livstrøtte. Terningkast: 4.
Hello Saferide: Dette ble Øyas andre store høydepunkt. Østersundske Annika Norlin og gjengen leverte en overraskende spretten og oppfinnsom seanse. De sprudlet og fremsto som en kreativ kilde til kvalitetspop. Hun synger med stemmen til Jenny Lewis, men leverer en skrudd syntese av Ida Maria og Beautiful South. Kanonbra. Terningkast: 6.
Baddies: En svært energisk gjeng, som leverte sin piggtrådrock hakket travlere enn de gjør på plata. De kunne nok ha tjent på å skru ned farten et hakk eller to. For de har kurante melodier, melodier som forsvant litt i bråket fra scenen. Slik høres det ut når Television skyter med hagle sammen med Queens Of The Stone Age – i bakfylla. Terningkast: 4.
Jay Reatard: En skuffelse. Dette ble alt for mye gitarronking for meg. Omtrent som når Dinosaur Jr. får hakk i plata og plata er Sonic Nurse med Sonic Youth. Terningkast: 3.
Lily Allen: Det var nok henne alle venninnegjengene skulle høre. Hun levere en noe slapp forestilling (hun var visstnok fyllesyk) der hennes radiovennlige snillepop ble enda snillere enn den egentlig er. Man liker ikke dette. Terningkast: 3.
Datarock: Treningsdraktgutta har et skikkelig balletak på den yngre garde. Man så tendenser til turbojugendtendenser. Musikken er den samme: Spretten elektrorock med klart festpotensial. Musikalsk er det på det jevne, og det ble tydelig på konserten. Men det svingte. Terningkast: 4.
Doves: Jeg tror Manchester-bandet Doves leverte opp mot det maksimale denne kvelden. Det låt tett og profesjonelt. Problemet var bare at musikken er litt grå rock for menn i stygge jakker. Det var mye lyd, men litt lite melodi. Terningkast: 4.
Madness: Her hadde man visse forventninger, og de ble delvis innfridd. Disse gamlisene var overraskende freske, showete og samspilte, og det ble hyggelige ska-stunder på Øya. Fest ble det. Folk gikk tildels bananas foran scenen. Jeg måtte ta 23-toget på grunn av familiære forpliktelser dagen etter, og gikk glipp av tre store hitlåter mot slutten. Hadde jeg overvært disse, hadde det kanskje blitt en sterk femmer i stedet for en svak femmer. Terningkast: 5.
Torsdag 6. august 2009:
NMEs lesere har kåret de mest overvurderte / oppskrytte artistene som finnes. My Chemical Romance, Fall Out Boy, Coldplay og ikke minst skrekkelige Razorlight er fortjent med på lista. Eminem burde ikke vært der, fordi han ikke en gang bør få skryt eller vurderes som bra. Salige Michael Jackson hører definitivt ikke hjemme på en slik liste. Krystallklare kandidater er Elvira Nikolaisen (dørgende kjedelig), Motorpsycho (ufortjent kanonisert i Norge), Depeche Mode (uforståelig), Iron Maiden (umulig å ta på alvor), Big Bang (kun bra live), The Killers (kvasigreier), Turboneger (herregud) og sist, men ikke minst Kaizers Orchestra (rett og slett uorganisk).
Slik er NMEs liste:
1. Lady Gaga
2. My Chemical Romance
3. Fall Out Boy
4. Razorlight
5. U2
6. Gossip
7. Kanye West
8. Michael Jackson
9. Gallows
10. Madonna
11. Coldplay
12. Snow Patrol
13. Green Day
14. La Roux
15. Guns ‘n’ Roses
16. Pendulum
17. Eminem
18. Metallica
19. Lily Allen
20. Crystal Castles
Søndag 2. august 2009:
Vi avsluttet ferien med en tur til København, som ble Noras første utenlandstur. Vi har nå sett at hun synes det er greit å reise med fly. Denne turen viste at hun også reiser med båt uten problemer. Bevegelsene og duringen ombord i DFDS´ Prince of Scandinavia var effektiv for å å få sove, viste det seg. Lutter glede. Det ble to netter på fine Hotell Admiral ved Nyhavn. Det gikk i shopping og god mat for de voksne, mens Nora fikk mat og nye bleier på kjøpesentrene i Kongens by. Jeg kom over et partisalg av bruktplater, som nærmet seg slutten slik at alle plater var kommet ned i den lommebokvennlige prisen seks (6) danske kroner per enhet. O lykke. Det ble vel 50 enheter. I morra venter årets verste dag, altså første dag etter ferien.
Lørdag 1. august 2009:
Vi har nå feriert i flere uker, og har hatt svært trivelige dager. Uka på Støvset i Skjerstad gikk svært fort. Vi fikk med oss tur til Kjerringøy, som faktisk var en smule kjedelig og stillestående. Været var i tillegg grått den dagen. Været var til gjengjeld strålende og solfylt da vi dro til Engabreen, en brearm av Svartisen som strekker seg ganske langt ned mot fjorden. Etter et par timer i bil var det båt – med barnevogn og det hele – etterfulgt av litt lett trekking til en kafé ved brevannet og ytterligere trekking (bare jeg) til brefronten. Vakkert og storslått. Seinere ga fisketur på fjorden overraskende stor hyse og en skikkelig rugg av en torsk. De andre – det vil si Nina, Roy, Inger og Matilde – dro også opp voksen fisk. Jeg fisket også med stang i Saltstraumen sammen med svigers, og det ble en minnerik affære. Jeg dro 23 småsei på et par små timer, og han dro kanskje nærmere 30 stykker. Fenomenalt:) Nora var snill som et lam på flyturen til Bodø. Hun fikk mat, sov og ga ellers nesten ikke fra seg en lyd – heller ikke under avgang og landing. Samme prosedyre gjentok seg på flyturen fra Bodø til Tromsø. Vi er imponert. Dette lover godt for kommende reising. I Tromsø var været så flott at det knapt var til å tro: Sol og 25 grader. Vi var først et par dager på Olderbakken, der vi slappet mest av. Bestemor Judith og Sigmund syntes det var stor stas å ha Nora på besøk. De kunne fortelle at Nora nå ligner mest på sin mor. Det samme sa gammeltante Åse, som også var på besøk. I byen kom dessuten gammelonkel Tormod for å hilse på Nora. Et viktig besøk var hos oldemor Oline og oldefar Jostein. Nora smilte bredt til dem begge gangene vi var der. Vi besøkte ellers Frode og Grete, og fikk hilse på ni måneder gamle Johan. Geir og Marie var et annet selvsagt punkt på programmet. Der hilste vi på én måned gamle Linnea. Artig at kompiser har fått barn nesten samtidig som oss. Vi var også en tur hos Ronny og Greta, der vi fikk se nyhuset og det nye rommet til guddatter Aurora. Til slutt var vi i bryllupet til Stig og Lill-Bente, som gikk av stabelen i det flotteste været jeg har opplevd i Nordens Paris på mange år. Bryllupet bar preg av god stemning og trivelige folk. Mange av dem hadde jeg ikke sett på ti år; det er ikke til å tro hvor fort tida går.
