Det er knapt til å tro: Først kaster Noah opp en hel formiddag, så bedrer formen seg merkbart, han spiser som en hest uten å kaste opp og er i storform når det nærmer seg avreise.
Hva gjør vi? Skal vi ta sjansen på å ta ham med? Det er vel et sjansespill? Etter en liten pow-wow i husholdningen bestemmer vi oss for å ta sjansen – ihvertfall på første etappe mot flyplassen – og så se det an
Som sagt, så gjort. En veldig glad gutt med verdens største smil begynte på turen, mens pappaen hadde toalettpapir og spyposer i bakhånd samt en liten reisevalium for nervene. Det ble ikke bruk for noen av delene. Vi busset og toget og fløy til Barcelona uten antydning til oppkast eller magetrøbbel hos han som nesten måtte bli hjemme.
Badelekent
Han, som hadde hodet i ei spybøtte i timevis i går, er rett og slett i topp form nå. Jeg vet ikke hvordan det kunne ha seg. Det enkleste er vel bare å si at skogsgudens veier er uransakelige, være glad for utviklingen og nyte gutteturen.
Etter en hotellnatt ved flyplassen i Barcelona toget vi til badebyen Blanes, som ligger langs kysten nord for Barcelona. Her skal vi være i fire dager – i leilighet med tilgang til stort basseng og en spasertur til stranda – før vi drar til selve Barcelona.
Gutta synes det er fint her (det er det!), og bading er den altoppslukende interessen. Far har sett mannen med ljåen opptil flere ganger etter oppblåsing av store, flytende badeleker, men kaffen er god. Gutta har oppdaget at pizza margarita er snadder, men er ellers glad for at vi har med polarbrød og Nugatti på tube.
Slikt må til på guttetur.
