Vi regner oss fortsatt som backpackere – til tross for at det er noen år siden de lange turene med ryggsekk og ikke fastlagt reiseprogram.
Å være backpacker er en sinnstilstand – en holdning til livet og verden. Derfor er det ikke helt naturlig å reise til Kanariøyene med barna.
Men det gjorde vi altså nå i juli.
Det var meget barnevennlig, med bading hele dagen i deilige basseng og varmende sol for små og store kropper. De små storkoste seg og ville ikke hjem fra Maspalomas. De ville være mer i Spania, som de sa.
Det er forståelig. Også vi synes det er behagelig med sol og varme, men det var for barnas skyld at turen gikk til Kanariøyene. Hadde det ikke vært for det, ville vi ha reist til andre og mer ekte reisemål. Reisemål der ikke alt er bygget opp – fra grunnen av – for masseturisme.
Det er enkelte ting jeg aldri kommer til å forstå med folks reisepreferanser:
> Deres manglende lyst til å se og oppleve mer enn det turistghettoene kan tilby. Hva med å oppleve hvordan folk i andre land egentlig lever? Hva med å se litt av deres levesett og kultur? Hva med å smake deres mat?
> Ønsket om kun å se landsmenn eller folk fra nabolandenen i løpet av turen. Hva er poenget med det? Er det fordi det er tryggest? Er det skummelt å møte folk fra andre land? Er dette en form for fremmedfrykt?
> Viljen til å la andre bestemme hvor de skal reise. Når man kjøper pakka charterselskapene selger, har man i grunnen svært få reisemål å velge mellom. Man lar charterselskapene stå for grovsorteringen av reisemål. Da går man glipp av et vell av interessante reisemål som ikke er kunstige og bygget opp for charterturisme.
Vi drar på charterferie og er i så måte en del av dem som kjøper denne pakka. Men når Nora, Noah og Dennis blir litt større, er det enklere å ta dem med på andre og kulere reiser.
