Bestefar Jostein døde i vår. Han ble 89 år, og fikk leve lenge. Sånn sett var det ikke uventet at han gikk bort.
Men det kom likevel plutselig og – ihvertfall for meg som bor en to timers flytur unna – overraskende. Han bodde på Kroken sykehjem etter å ha bodd sammen med ho Besta i eldreleilighet på Otium i Tromsdalen i flere år.
Han fikk lungebetennelse på sykehjemmet. Når han fikk diaré på toppen av det, var det slutt.
Jeg visste ikke noe om verken lungebetennelse eller diaré, og sjokket var derfor påtakelig da jeg fikk vite at han plutselig var borte.
I voksen alder har jeg heldigvis vært forskånet fra å miste noen av de nærmeste. Det er uvant og rart. Plutselig er han ikke der lenger. Selv om han var mye syk de siste årene, er det ikke enkelt å vite at han ikke er mer.
Jeg har vokst opp hos han og ho Besta. Der hadde jeg det svært godt når mamma, som jobbet skift, var på jobb. Omsorg og glede og gode minner.
Døden er i grunnen ikke til å forstå. Hvil i fred, bestefar.
