Det har vært den værmessig verste sommeren på mange år. Vi har ikke kunnet spise middag ute i hagen i år – såpass ille har det vært. Det har også blitt lite pappapermkos i hagen. Nå hadde vi en måned med sol i Portugal i mai, så vi har ikke vært så veldig værsyke her hjemme. Andre har slitt mer.
Pappapermen er over, og i morra er også ferien over for min del. Alltid traumatisk å gå fra ferie til jobb, og nå blir det antagelig ekstra hardt siden jeg har hatt pappaperm i 12 uker. Litt vemodig og rart å tenke på at jeg ikke skal ha pappaperm flere ganger. Vi skal definitivt ikke ha flere barn, men konstruksjonen pappaperm er unik og verdt en solid hyllest. Jeg kunne ha tenkt meg en pappaperm til, hvor vi tok med de små og leide hus på nytt i et annet land. Vi får satse på å leie feriehus uansett.
Guttene er blitt store! Begge kryper og reiser seg opp langs sofa og andre passende støttepunkter. Dennis har begynt å gå litt bak Noras rosa plaststol, som han skyver foran seg. Noah tar etter det broren gjør, så han gjør nok det samme snart. Vi har nylig feiret 1 årsdagen deres. På selve dagen 12. august var vi på restaurant i byen sammen med onkel Stein Jarle. Lørdag hadde vi bursdagsselskap hjemme. Stor stas! De så med store øyne på oss da vi sang bursdagssang for dem og kom med lysdekorert kake. Kake ville de ha, og de var generelt i storslag. Artig og givende.
I forrige uke begynte de i barnehagen. Det gikk over all forventning. De ble ganske trygge veldig raskt, og begynte nesten med en gang å leke med de andre barna. Det har ikke vært noe skriking når jeg har gått derfra, og vi håper det fortsetter slik.
I juli kjørte vi bil nordover – gjennom Sverige. Vi var først i Tromsø, og deretter med svigers i Bodø-traktene. Det gikk overraskende greit å kjøre så langt med de små. Nora så film i baksetet. Guttene sov mye og slo seg nesten ikke vrang en eneste gang. Vi var et par turer i byen, men var mest hos ho mor og han Sigmund på Olderbakken.
Der opplevde vi at ho mamma fikk hjerteinfarkt mens vi var der. Vi trodde det var noe med magen først, siden hun hadde vondt i magen og kraftig diaré. Ambulansen brukte 45 minutter fra vi ringte, og det gikk ytterligere en liten time før de kom seg avgårde mot sykehuset. Derfor ble skadene på hjertet verre enn de kunne ha blitt, og den planlagte bypass-operasjonen ble for risikabel å gjennomføre. I stedet blir det nå medisinering og eventuell blokking av blodårer.
Mamma er nå hjemme igjen, og medisinene ser ut til å ha den ønskede virkning. Dette er skremmende og urettferdig, og man merker at materielle ting ikke er verdt noe som helst i sammenlikning. Jeg håper at formen hennes framover blir god, og at det hele stabiliserer seg.
