Fredag 5. august 2011:
Det er nå bekreftet at vi skal ha to gutter. Fødselen nærmer seg med stormskritt. Skjer det ikke noe før 15. august. vil fødselen bli satt i gang. Så sannynligvis skjer det 15. – 16. august. Nina er ganske stor. Det er ikke så rart. Hver av tvillingene veier cirka 2,5 kilo nå, og det er jo fem kilo til sammen. Mye å bære på. Nora klapper mammaen på magen og sier at der er lillebror. Vi har forsøkt å fortelle henne at det er to lillebrødre, men det vil hun ikke høre på. Da sier hun: «Bare tull!» Ikke lenge å vente nå.
Torsdag 4. august 2011:
Siste del av ferien ble selvsagt preget av massemordet. Før det skjedde var vi stort sett hjemme og koste oss. Nina er høygravid og ikke i stand til reise langt av sted. Været kunne ha vært bedre, men det ble noen strødager med sol innimellom regnskurene. Vi var på Tusenfryd en dag, og Nora syntes ikke overraskende at det var stas. Jeg var en tur i Gøteborg på egen hånd. Der ble det klart at de virkelig kan sine bruktplatesjapper. En rekke fine forretninger var å finne på et lite område. Det gikk i vinyl denne gangen, og jeg storkoste meg så mye at det ble 35 enheter vinyl. De siste dagene nå har jeg – med assistanse fra svigers – begynt med prosjekt støttemur i hagen. Muren skal gjøre at vi kan utvide plenen helt inntil naboens hekk. Grøftegraving er tungt! Tungt er det også å hente og trillebårkjøre grus fra garasjen og ned i hagen. Tungt er det definitivt å løfte på plass betongelementene som skal være murens fundament. De veier 60 kilo. Tungt, men litt deilig også. Nå er alt dette gjort og vi venter på levering av selve steinen som skal brukes til muren. Slk går altså dagene.
Tirsdag 2. august 2011:
Det er vanskelig å blogge om terroren som har rammet Norge. Det er vanskelig å finne ord som er dekkende for å beskrive det som har skjedd. Jeg er sterkt berørt. Vi har sett en ufattelig ondskap basert på forskrudd hat. Hvordan kan galningen moralsk sett rettferdiggjøre å ta livet av 77 uskyldige mennesker for å tjene sin sak? Og de fleste av dem ungdommer? Det er ikke til å forstå. Nina, Nora og undertegnede var i Oslo dagen før det hele skjedde, og gikk i gatene like ved åstedet for bomba på samme klokkeslett som det smalt dagen etter. Vi priser oss lykkelig over at vi ikke valgte å dra til byen en dag senere. I stedet var vi hjemme da grusomhetene tok til. Lillebror Stein Jarle var også hjemme, men han bor bare en kilometer unna Grubbegata og kjente/hørte smellet godt. Da vi la oss om kvelden. gikk meldingene ut på at det var ti drepte på Utøya. Men politiet sa at tallet ville bli noe høyere. Jeg sto opp 03.30 for å slippe ut pusen, og sjekket tilfeldigvis nyhetene på nettet. Jeg kommer aldri til å glemme sjokket over å lese om 80 drepte (det ble dog ikke fullt så mange). Vi var også på handletur i Ski dagen etter, og stemningen var helt spesiell. Folk var preget. Mandagen var jeg på Stortorget i Oslo da det var ett minutts stillhet i hele landet. Stille, vondt. En sterk opplevelse. Jeg var også bak Tinghuset der folk ventet på bilen med galningen. En mer ladet stemning har jeg aldri opplevd. Det ble da også tendenser til lynsjestemning da bilen til slutt kom. Hva skal man si? Det kan ikke være tvil om at den fullstendig respektløse og åpenbart rasistiske omtalen av muslimer de siste ti årene, særlig på nettet, har vært med på å nøre opp under ulmende antimuslimske holdninger. Det sier seg jo selv. De har fått herje fritt på egnede nettsteder og i kommentarfelt. Dette viser at ytringsfrihetsprinsippet kan ha sine skyggesider. Det virker også åpenbart at det var 9/11-angrepene i New York i 2001 som virkelig brakte fram rasismen og fremmedfrykten i folk. Skremmende er det å se slike holdninger i Norge og i andre vestlige land, både blant høyreekstreme jævler og blant «vanlige» nordmenn-jævler.
