Onsdag 23. juni 2010:
Det utmerkede bladet Monocle har publisert en forholdsvis subjektiv kåring av byene det er best å bo i. Det virker som de har sett bort fra europeisk-politiske forhold. München, byen for sørtysk nasjonalisme, topper nemlig lista. Dette er jo en fin by, men den er ikke verdens beste by. Det er heller ikke Zurich i det noget humørløse Sveits, som er å finne på 3. plass.
Verken lite gjestfrie Paris eller smårasistiske Wien bør være på topp 10 i en slik kåring.
Få byer i USA er på lista, mest på grunn av at det er dårlig med offentlige velferdstilbud i USA. Europeiske byer vurderes altså som mer «livable» enn byer i USA. Det stemmer nok. Samtidig vil jeg tro at byer som San Franscisco og Boston kan måle seg med byer i Europa.
Jeg stemmer ellers for canadiske byer som Vancouver og Montreal samt søramerikanske byer som Montevideo og Buenos Aires. Interessante kandidater bør være tyske Dusseldorf, franske Lyon og skotske Edinburgh. Og hva med London? Flere av byene i Skandinavia bør jo være med.
Slik er Monocles liste:
1. München
2. København
3. Zürich
4. Tokyo
5. Helsinki
6. Stockholm
7. Paris
8. Wien
9. Melbourne
10. Madrid
11. Berlin
12. Sydney
13. Honolulu
14. Fukuoka
15. Geneva
16. Vancouver
17. Barcelona
18. Oslo
19. Montréal
20. Auckland
21. Singapore
22. Portland
23. Kyoto
24. Hamburg
25. Lisboa
Mandag 21. juni 2010:
Santorini? Et stilfullt reisemål – med relativt lite av det «billige» preget som ligger over andre charterreisemål. Det har kanskje noe å gjøre med at Santorini ikke utelukkende er et reisemål for grilldressmafiaen som «reiser til Syden». Vi har hatt en flott uke på et flott sted. Hotellet var noe charterpreget – det vil si pregløse rom og lite sjel. Men bassengområdet var fint, folkene var hyggelige og maten var velsmakende. Området hotellet lå i hadde et lett hipt preg og var cirka 100 ganger bedre enn Alcudia på Mallorca, som vi besøkte i fjor høst. Vi holdt oss ved og i bassengene og var ikke på stranda, mest fordi Nora koste seg voldsomt i bassenget. Bading og leking i vannet var stor stas. Vi skulle ikke få henne vekk fra bassenget:) Det skyldtes vel også at det var svalt og deilig i 28 – 30 graders varme.
Vi besøkte ellers øyas hovedstad Fira, som har en flott beliggende på kraterkanten med utsikt mot det opprinnelige vulkankrateret. Byen i seg selv var kurant, men bar litt preg av å være elsket til døde. Vi besøkte den i kø, for å si det slik. Vi var også innom den fine byen Pyrgos og byen Oia, som ligger helt nord på øya. Oia ble turens høydepunkt. Her snakker vi om en virkelig perle med slående på-toppen-av-en-klippe-beliggenhet, sjarmerende trange gater, hvitkalkende hus bygget inn i klippeveggene, de karakteristiske blå takkuplene og en fin solnedgang. Også her var det mange turister, men det var levelige vilkår. Et nydelig sted. Generelt: Santorini anbefales. Nora var mer urolig på flyet nå enn i fjor, og det var en utfordring å få henne til å slå seg til ro i det trange charterflyet. Men det gikk forholdsvis greit.
Fredag 11. juni 2010:
Da er fotball-VM i gang og vi reiser til Santorini i morra. Livet er sannelig ikke verst akkurat nå. Vi skal være en uke på Santorini, og skal kose oss voldsomt i vennlige Hellas. Vi håper Nora ikke er alt for urolig på flyturen(e), og regner med at hun vil stortrives med å bade i bassenget på hotellet. Babysvømmingen det siste halvåret har ihvertfall vært populær. Nora har nå begynt å lage liksom-setninger. Det meste er uforståelig ennå – minus ordene hun kan si. Hun har sagt «dokka der» og sier ganske mange enkeltord nå. Hun forstår definitivt mer enn hun snakker, og det er svært givende.
Onsdag 9. juni 2010:
Verdens ti verste turistfeller er kåret av danske Tgt.dk. Slikt er alltid interessant lesning. Man har jo besøkt et visst antall turistfeller så langt i livet. Øya Capri er selvskreven på en slik liste – et mer overpriset og snobbete sted skal man lete lenge etter. Fisherman’s Wharf i San Francisco er også en verdig kandidat. Kun ulekre souvenirsjapper der. Eiffeltårnet er ikke så opplagt, synes jeg. Utsikten er jo formidabel fra dette landemerket, som jo symboliserer Paris. Piccadilly Circus og Times Square har heller ikke noe på en slik liste å gjøre. Frihetsgudinnen og Madame Tussaud’s er mer opplagte kandidater i de to byene. Ellers savner jeg kandidater som hele Milano, Markusplassen i Venezia og Ekvatorsenteret i Ecuador (som ikke ligger på ekvator).
Slik er lista fra Tgt:
1. Eiffeltårnet, Paris.
2. Blarney Castle. Irland.
3. Fisherman’s Wharf, San Francisco.
4. Pyramidene i Giza.
5. Det skjeve tårn i Pisa.
6. Den forbudte by, Beiijing.
7. Times Square, New York.
8. Capri, Italia.
9. Hollywood Walk Of Fame, Los Angeles.
10. Piccadilly Circus, London.
Torsdag 3. juni 2010:
Jeg tror mange tenker som undertegnede: Nå har Israel gått for langt. Jeg tilhører dem som hittil ikke har vært så engasjert i Israel-bråket, men nå, etter massakren ombord på fredskonvoibåtene, er det snakk om avsky mot dette landet. Israelske politikere lever åpenbart i en egen verden, med en noe spesiell forestilling om hvordan saker og ting henger sammen. Det er jo interessant at en nasjon som har vært utsatt for verdenshistoriens verste folkemord ikke viser større ydmykhet overfor vold og maktmisbruk – ja, drap, som dette i praksis er. Antagelig gjør den trofaste støtten fra USA det hele verre. Israel tror de kan gjøre som de vil med hvem de vil.
Onsdag 2. juni 2010:
Mamma og Sigmund har nå reist hjem etter å ha besøkt Nora. Et par små historier om det: Nora satt i stolen sin ved spisebordet i går etter at de var reist. Jeg spurte henne: «Hvor er bestemor og bestefar?» Da snudde hun seg og så mot sofaen der de hadde sittet. Da hun satt i stolen sin ved hagebordet ute senere på dagen, fikk hun samme spørsmål. Da snudde hun seg og så mot gjesterommet der de hadde sovet:)
