Mandag 27. april 2009:
Noen sosiale dager i Tyskland (og flere av nabolandene) er over. Det var den årlige turen med jobben som – tross finanskrisa – gikk av stabelen. I år gikk turen til selveste bratwurstlandet, nærmere bestemt den lille byen Bernkastel-Kues i Moseldalen. Der gikk det i vinsmaking, båttur på Mosel, fotografering og sosialt samvær med tilhørende mat og drikke. Etter dette ble det biltur med leiebil sammen med fire kolleger. Med den gikk turen til Luxembourg, hvor jeg ikke hadde vært tidligere. Dermed er jeg oppe i 43 besøkte land. Vi var også innom Belgia før vi dro til tyske Nurburg, hvor vi overnattet. Der fikk vi innblikk i den utstrakte sportsbilturismen til racerbanen Nurburgring. Fjernt fra mine interesser, men likevel artig og interessant. Tyskland har aldri stått øverst på lista over reisemål, og det gjør det heller ikke etter denne turen. Men vi møtte mange hyggelige og blide folk, og Tyskland framsto som litt mer givende enn ventet. Og det er orden på det meste der:)
Fredag 17. april 2009:
Filosofen Nina Karin Monsen, homohateren med egen gudstro i ryggen, får Fritt Ord-prisen. Er det mulig? Hva er det som skjer? Alternative stemmer i det offentlige ordskiftet er viktig og nødvendig, men å gi en slik pris til en person som ikke vil vite av homofile? Det blir som å gi en pris til Vigrid-leder Tore Tvedt for hans verdifulle bidrag til debatten rundt rasisme. Fru Monsen ville aldri fått denne prisen hvis hun ikke var filosof. Hadde hun vært trailersjåfør, ville holdningene hennes blitt fordømt og kalt fordommer.
Lørdag 4. april 2009:
Står Lonely Planet for en backpackerinvaderende ideologi som får horder av unge reisende til å invadere utvalgte steder, slik at pengejag overtar, all lokal koloritt og særpreg forsvinner og stedet mister selve grunnen til å dra dit? Både ja og nei. Det er ingen tvil om at steder Lonely Planet anbefaler, forholdsvis raskt kan bli turistifisert. Samtidig trenger mange slike steder turistene og inntektene de genererer. Slik kan man si at Lonely Planet på globaliserende vis (en selvmotsigelse) bidrar til å gi fattige et materielt løft.
Da får det heller være at reiseinnovatørene, de som liker å oppdage steder før hordene kommer, drar videre. Jeg er nok selv i den sistnevnte kategorien, men i mindre grad enn før. Nå har Lonely Planet lansert den årlige lista over stedene i verden de anbefaler. Mest interessant er det å se hvilke byer og regioner de anbefaler. Blant byer er det belgiske Antwerpen som topper lista, og det er jo en by man aldri har tenkt tanken på å besøke. Jeg har dog tenkt på Chicago, som er på lista. Spanske Baskerland topper lista over regioner, mens Svalbard også anbefales:) Dette er byene:
1. Antwerpen, Belgia
2. Beirut, Libanon
3. Chicago, USA
4. Glasgow, Skottland
5. Lisboa, Portugal
6. Mexico by, Mexico
7. São Paulo, Brasil
8. Shanghai, Kina
9. Warszawa, Polen
10. Zürich, Sveits
Fredag 3. april 2009:
Sjelden har en påskeferie vært mer kjærkommen enn i år. Jeg er en smule sliten etter krevende måneder med kvantitativ metode-studier kombinert med full jobb, og det skal virkelig bli godt å koble av og lade batteriene. Jeg har noen avspaseringsdager å bruke, og slipper dermed å jobbe mandag til onsdag. Det ser dessverre ut til at vårvarmen fjerner nok snø til at påskeskiturene her i Oppegård er i fare. Det kan hende det går an å gå litt i begynnelsen av påsken, men det er meldt sol og varmt fram til torsdag og da er nok det meste tint bort til neste helg. Men sol og vårvarme er selvsagt ikke å forakte.
